Vi får en tekst stukket i hånden. Eller på øret. Den kommer i vår vei. Og lar oss hjertelig se igjen den vi er. Alltid har vært. Og så er alle fornøyd.
Men sover vi på vakt bare et lite øyeblikk, så kler teksten oss om til maskerade. Tryller all vår grå fryktsomhet om til en hverdag som aldri kan bli. Men straks etter går de to parter (forskrekket) hver til sitt igjen. Så det gode selskap aldri trenger frykte for oss mer. Det var et solstikk bare.
En dag er jeg på vei til Svelvik ferge. Men i bilradioen er det Havanna! «Flickan i Havanna»! Oppløsning, lummerhet, man kunne rent blitt ør. For man har vel også sitt eget sansespill, sin egen juli å stri med. Den blander seg inn. Varme. Omriss. Kropper. Alt satt på prøve, én man knapt ønsket man bestod. Jeg tenker, i hvor mange kupéer bortetter kaien her har man det likedan nå. Havanna på øret, og et lett forkledd Svelvik i fanget. Hvor er i dette øyeblikk vårt gode skinn. Hvor setter vi våre penger.
Tett køer bilene seg opp for ombordstigning. I skinn av varmen strammer teksten grepet. Tid og sted, det er rett før de bytter klær. En skjult karibier vil ut av sin tekst, og inn i vår. Visst er jeg under angrep! Det er den blonde fergemann der. Han spiller mine kort rett, kan sin karibiske undertekst på rams.
Rett fra bladet ordner han køen. Og med et par dunkle tegn byr han om bord. Han er nærmere, et øyeblikk alt for nær for noen tekst som helst. Bare fergebommen står mellom oss, den holder stand, har ennå ingen plass i noe dikt om oss. Ennå ikke kommet på noe ord som lar den gå opp.
Alt står og veier. Med bommen nesten vekk i heten brer den blonde fe seg ut, går over all forstand. Men så på et nytt tegn er transistoren stum igjen. Ordet glapp, alt falt tilbake i det vante. Jeg må nesten smile, hva skulle vel han - nå ute av trancen - med en tilfeldig radiolytter! Som bare var falt for et såre enkelt litterært grep! Og sikkert ikke egentlig for ham! Hans åpne vindu, tomme lommer, røde rose. Alt jeg kunne hatt. Et nesten salig øyeblikk. Om ikke bommen stod mellom oss.
Pike i Havanna ved Svelvik ferge!
Knapt et sted å nevne som Havanna, dette, enda min transistor sier så --
Har mitt kart, de veiskilt jeg har lagt meg til
tatt meg ved nesen mon, med dobbel tale ført meg vill?
Og pike, den som holder bommen? Tja og ha og vel!
Mon er min nese noe bak i sådant mellomspill før kveld --
Et sangens vindu til å se meg fra -- er visst forsømt?
Skjønt lommer uten penninger er sant nok drømt!
Non sjømatros å snakke om er vel å overdrive.
Men om hans røde rose gud og hvermann kive!
Han holder bommen støtt, så jeg får krype under.
Den blonde lugg der taler om det sjelelige under
når jeg får fjernet tøy, notert den sorte manke.
Men det får bli et annet dikt, en annen tanke.
Transistoren får melde hva den vil om slik det gikk.
Vår blonde gud har sitt på hjertet, min er trangen.
Og jeg er vakker, jeg er ung, skal vi tro sangen.
Legg til kommentar
Kommentarer