-Du gikk deg vill i mine tanker, fant deg i ulendt terreng, kommet bort for, bort fra oss begge, hvordan kunne vel du én dag vite hvordan du var tenkt den neste -- én dag i røde strømper og strømpebånd, den neste i lys rosa, med skamløs graffiti, og i undertøy uten innlegg, der man lett får hånden opp –
De to begynte med å være venner bare. Så på et visst tidspunkt har vennen tatt seg vann over hodet. Og i sin uforsiktighet tatt seg aldeles til rette i tankene til bokens jeg! Så trekker vennen seg ut av det hele. Tilbake til venninne, jobb og alt han sikkert burde. I sikkerhet for den truende Lykken han er tilbudt. Så man ikke riktig vet om man skal elske eller hate ham.
Den man vil ha, er sjelden samme sted som oss. Fortrolighet eller dominans. Sympati eller sex. Så prisen for å bli avvist blir høy. Og kanskje er det seg selv man mest vil ha. Men også den man mest vil rømme fra! Slik er det i «Trekant for vemod og fyr», og kanskje ikke bare der!
Mens «Trekant for vemod og fyr» toner ut, må ikke da leseren (og forfatteren!), mens svetten renner, spørre seg: Røper ikke et litteraturens bokettersyn (også hos slike som Capote og Vidal) rent for mye av antydningens kunst? Og for lite harde fakta, sorte og røde tall og edsvorne signaturer? Omtrent slik man tilmed på gravens rand gir døden et annet navn? Og håper at den kaster kortene og blankt godtar det?
Man tvinger på seg klamme ord og bilder. For alt hva det ubeherskede hjertet (og pennen!) vil ha. Ingen slags skriverier med hendene oppå dynen. Mens svalene flyr lavt. Og grøten blir varmere og varmere. For skal da språket (i vår avmakt, pga. den begjærte fyrens uforstand) dempe oss, holde oss på matta, dumpe oss, eller la oss ta opp kampen? Hvorfor må språket være minnenes fangevokter, og ikke slippe dem fri når det er vår og fint ute, og vi godt kunne trenge litt backing? Når vi har lyst til å smile og si «hallo», la trøyen ligge og foreslå en lunsj? Selv om man er blakk?
